Flynn: Son of Crimson

Flynn: Son of Crimson er ett av de indie-spillene som er ideelle for de som elsker todimensjonale plattformspill med fokus på eventyr og klassiske innslag. Tittelen fra Studio Thunderhorse gjenoppfinner ikke noe, men det trenger den heller ikke. Deres hoveddyktighet er hvordan de har utnyttet verktøyene til rådighet og hvordan de utfører mechanicene sine.

Denne tittelen setter oss i skoene til unge Flynn i en historie som forteller heltes reisen for å beskytte sitt hjemland. En ubarmhjertig ondskap ligger uten varsling over den vakre øya Rosantica. Barrierene mellom øya og The Scourge har sprukket, og det gir opphav til overnaturlige fenomener med fiendtlige skapninger som sakte befolker hvert hjørne av øya. Flynn er den utvalgte, ansvarlig for å sette en stopper for denne katastrofen og gjenopprette en truet fred. Han vil ikke gjøre det alene... Dex, hans mystiske følgesvenn og vokterånd, vil følge ham på denne reisen, selv om du må finne ut til hvilken grad.

Slik presenteres et spill som grundig har studert klassiske verk som en gang markerte stilveiledningen for sidescrollende RPG-er. Essensen av Shovel Knight svever i luften; ikke bare i strukturen, men i kontrollsystemet. Yacht Club Games' verk er kjent for å være et forbilde, men denne tittelen streber ikke etter å imitere det. I stedet graver den overraskende dypt i et kast av bevegelser og handlinger som gir hele opplevelsen sin egen identitet. Ærlig talt, Flynn: Son of Crimson vet hvordan den skal differensiere seg godt nok slik at sammenligningene glemmes etter de første nivåene. Lengden, bare 6 timer i et moderat tempo, gir deg lyst på mer, men unngår også å miste overraskelseselementet. Den gjentar knapt situasjoner, og vet hvordan den skal integrere karakterens nye evner og blande dem sammen, slik at hver type fiende er svak for en spesifikk type elementær magi, men utnytter dem ikke helt.

En ting som er overraskende er hvor mye det påvirker gameplayet å bruke et sverd, øks eller gripe; ikke så mye fordi kontrollene er forskjellige eller fordi de påfører mer eller mindre skade (de har til og med forskjellige kombinasjoner), men fordi fiender kan være usårbare mot én bestemt bevegelse... og fryktelig svake mot en annen. Dette intensiverer RPG Action-elementet i Flynn: Son of Crimson eksponentielt, spesielt i sluttfasene og områdesjefene, og nivådesignet er også laget med dette i tankene.

Realiteten er at Flynn: Son of Crimson ikke er en metroidvania, det er en sidescrollende plattformspiller, og puslespillene er ekstremt enkle. Noen av dem skjærer inn i det svært aktive tempoet i gameplayet. Dens store dyktighet, sammen med det strengt mekaniske kontrollsystemet, er de endelige bossene. Akkurat som i Mega Man, kommer vi vanligvis dit med minst én ny ferdighet, men det er ikke en feil; det kombinerer snarere alt vi har lært og setter oss i mer enn én prekær situasjon. Totalt er det et halvt dusin av dem, og de dominerer over hver del av den truede regionen. Av og til vil fremgangen vår på kartet bli avbrutt av en katastrofe, som er en bosskamp: før vi beseirer den, er alle nivåer låst.

Skjønnhet fra alle kanter

Som du kan forestille deg, ser ikke utseendet her ut til å villede. Flynn: Son of Crimson er et vakkert spill, det er lett for øynene og har fantastiske animasjoner. Dens 2D-fokus er på farger, både i karakterene og i omgivelsene, og det ser bra ut på hvilken som helst skjermstørrelse ved 60 FPS. Karakteranimajonene, spesielt Flynn og Dex, er fulle av detaljer, og det samme gjelder miljøene og fiendene vi møter under eventyret. Derfor er det synd at det er så lite variasjon på det området. Du ender med å identifisere mønstrene til en kunstig intelligens som etterlater noe å være ønsket. Noen ganger er miljøet en større hindring enn fiendene selv.

Kort sagt, Flynn: Son of Crimson er et friskt, underholdende, godt utført og upretensiøst eventyr, en ærlig tittel på alle måter som forhåpentligvis vil tjene studioet til å lage en større og mer ambisiøs oppfølger eller eksperimentere med andre sjangere. Det er ingenting å påpeke, selv om excellens heller ikke er oppnådd. Å avslutte det med et smil om munnen er et tegn på at du har gjort en stor jobb.