Voidigo

Videospill er fulle av gode lyder og lydspor. Den forvridde eksplosjonen av raketter i Quake, den skremmende lyden av et hodeskudd i Gears of War, de ikoniske skrikene fra Mario... Alle disse fungerer som lokkemat som leder oss inn i verdenene til våre favorittspill.

Mange subtile animasjoner tjener også dette formålet: skjermen rister i Vlambeer's pixelart arkadespill, pausene når man treffer, og de harde lydsignalene fra Hades's kamp. Alt dette forbedrer hver handling og fyller hver opplevelse med en følelse av kinetisk energi og belønning.

Voidigo kombinerer alt og lar hvert rom resonnere og gyse med en kakofoni av skriking, skrik og trill før det plukker seg selv opp, drysser av, og gjør alt sammen igjen.

Hver ramme i Semiwork Studios roguelike er full av bevegelse og aktivitet; minner om Klasky Csupo's nervøse, svaiende animasjon, når objekter og karakterer hopper og vakler før du sender dem flyvende med et skudd i ansiktet.

Voidigo er en roguelike som ligner på andre skjermskakende toppned-skyttere som Nuclear Throne og Enter the Gungeon. Vi vil spille som Drash, en liten rosa fugledame som ikke har noe minne om sin fortid, men som har blitt valgt av Antivoid for å hjelpe å kjempe mot Void, en altoppslukende ondskap som har ødelagt virkeligheten. For å gjøre dette må vi slå hjulformede nivåer, hver med en kjerne i midten koblet til en ring. Hvert nivå har en boss, og et stort jaktedyr som er korrumpert av forvrengningen. Når du møter bossen, som kan ta hvilken som helst form, fra en gigantisk dronningmaur til en kjøttetende plante med en anglerfish-liknende lokkefisk, kan du begynne å rive den fra hverandre.

Bossene har ganske store helseklumper og et bredt spekter av varslede angrep, som er vanskelige å unngå. Du vil raskt legge merke til at de har en stor helsebar dekket av låser. Dette er fordi hvert kart har et sett med Void-korrupte monolitter som beskytter bossen. Selvfølgelig må du knuse dem før du kan beseire den ultimate fienden på nivået fullt ut.

Men vent! Monolittene er ofte låst med en nøkkel som holdes av en viss type minioner som kan finnes i området rundt hovedsentralen. Så målet med spillet er å finne monolittene, få nøkkelen, eliminere den og jakte på bossen. Det er ikke så enkelt, fordi bossene ikke er statiske; de vandrer rundt på kartet, truer deg når de føler seg modige, eller løper bort for å gjemme seg og helbrede.

Løkken fungerer som en blanding av Monster Hunter og Nuclear Throne, et sett med mikro-mål som tvinger deg til å delta i helveteskamper full av aggressive trær, skall-ikledde bråkmakere, og bråkete griser, mens du hele tiden leter etter nye virvler av bytte for å gripe våpen eller butikker for å fylle opp ammunisjonsbeholdningen din (eller holdbarhet for nærkampsvåpen).

Som de fleste roguelikes kan du også få mange passive oppgraderinger: edelstener som skyter lasere, knapper som utløser tilfeldige miljøeffekter, oppgraderinger for å skyte raskere, eller gjøre armene dine lenger...

Kampene er hektiske og kinetiske med prosjektiler og fiender som skyter hverandre, men du er utstyrt med noen flotte bevegelsesalternativer, inkludert en sprint, et hopp som også fungerer som en unngåelse, og et Mario-stil tramp som lammer fiender. Som med alle store roguelikes, tillater synergiene mellom våpen og effekter deg å lage morsomme kombinasjoner.

Voidigo er definitivt et spill verdt å prøve, så ikke la den over-the-top 90-talls surrealismen skremme deg bort. Det er rikelig med muligheter for en eksepsjonell opplevelse her, og å ha nivå-beseirende bosser som hjemsøker deg er noe som aldri blir gammelt. Alt føles litt manisk, og det går hånd i hånd med å dø og prøve igjen-tilnærmingen til en roguelike.