Warhammer 40,000: Boltgun

Da Warhammer 40,000: Boltgun ble kunngjort, hevet mange veteraner fra 40K-universet et øyenbryn av nysgjerrighet og nostalgi. En boomer shooter satt i den brutale og gotiske fremtiden til Imperiet av Mennesket? Med sprites, blod og intenst skyting? Denne ideen hørtes for god ut til å være sann. Og likevel har Auroch Digital-studioet kommet opp med et produkt som ikke bare er en hyllest til 90-tallets FPS, men også et kjærlighetsbrev til lore av Warhammer 40,000.

Boltgun er en erklæring på intensjon: trekke avtrekkeren, slakte heretikere og rope “For keiseren!” med et smil om munnen. Men, utover den retro stilen, er det bare støy og raseri, eller er det noe mer under sitt pikselerte skall?

Gameplay: Blod, krutt og hastighet

I hjertet av Boltgun bor sjelen til spill som DOOM, Quake og Duke Nukem 3D. Vi kontrollerer en Space Marine fra Ultramarines-kapitlet, sendt til en planet infestert med forrædere, kultister og Kaos-demoner. Fra det første minutt kaster spillet deg inn i kamp uten for mye forklaringer — bare beveg deg, skyt og knus.

Pusten er svimlende. Ingen dekning, ingen våpenlading, ingen helse regenerasjon. Her er den eneste strategien å bevege seg uavbrutt, lete etter ammunisjon og knuse fienden med arsenalet til disposisjon. Hagle, bolter, flammespyler og den mytiske chainsword er ikke bare verktøy for ødeleggelse: de er forlengelser av krigeren Astartes.

Hvert våpen har sin egen vekt, rekyl og nytte. Den tørre lyden av bolteren som revner en kultist i filler er ren glede for 40K-fans, og det visuelle inntrykket av skudd, blodsprut og eksplosjoner er konstant. I tillegg er nærkamp brutal og tilfredsstillende, med henrettelser og ladede angrep som lar oss gjenvinne helse midt i blodbadet.

Leveldesign: Retro med moderne smak

Selv om estetikkene er rent retro, tilbyr leveldesignet det beste fra begge epoker. Det finnes labyrintiske kart i stil med DOOM II, med hemmeligheter, brytere og skjulte ruter, men også moderne og godt designede strukturer for akselerert skyting. Vertikaliteten utnyttes godt, med plattformer, feller og åpne områder ideelle for storslåtte dueller.

Fiender er ikke bare kjøttsekker. Kultister samler seg i masser, forrædere bruker tunge våpen, og Kaos-demoner tvinger spilleren til stadig å endre taktikk. Du må vite når du skal bruke hvert våpen og når du skal løpe som besatt for å unngå å ende opp i mos.

Etter hvert som vi avanserer, øker vanskelighetsgraden og kompleksiteten i nivåene, men de gir også belønninger for de som utforsker. Å finne hemmeligheter, forbedre maksimum helse eller låse opp ekstra ammunisjon blir essensielt for å overleve de mest helvetes bakholdsangrepene.

Visuell og teknisk seksjon: Velmålt retroestetikk

Visuelt sett er Boltgun en festival av piksler og sprites i praktfull 2.5D stil, som minner om 90-tallets klassikere, men med en skarphet og smidighet som spillene fra den tiden ikke kunne oppnå. Fiendemodellene, selv om de er pikselerte, er umiddelbart gjenkjennelige for fans av lore. Animasjonene, selv om de er enkle, formidler perfekt kaoset i slaget.

Blod spruter i alle retninger, kropper eksploderer og demoner desintegreres til lilla innvoller. Estetikken legger ikke på gore, men den tilbyr den overdrevne touchen som gjør alt mer komisk enn forstyrrende. Det er ikke en undertrykkende terror, men en glorifisert og strålende vold.

Når det gjelder ytelse, oppfører spillet seg som et skudd: det laster raskt, beveger seg jevnt og presenterer ingen alvorlige feil. Selv på beskjedne PC-er eller forrige generasjons konsoller, svarer motoren flytende, noe som gjør det til en fornøyelig opplevelse uansett plattform.

Lyd og setting: Krigen høres så vel som den spilles

Lydseksjonen er en annen perle av Boltgun. Våpenlydene har blitt designet i detalj: hvert skudd, eksplosjon eller nærkamp slag har en kraftig lydpåvirkning. Chainsworden, for eksempel, høres ut som en kjøtt-kappende sag som rumler i ørene.

Musikksoundtracket akkompagnerer perfekt: forvrengte gitariff, industrielle synthesizere og en mørk tone som blander seg med brutaliteten i kamp. Selv om den ikke er så minneverdig som den fra DOOM Eternal, oppfyller den sin funksjon og bidrar til å holde adrenalinet på maks gjennom hele spillet.

Stemmer, selv om de er sparsomme, er godt utført, og miljøeffektene (ekko i ganger, demoniske brøl, eksplosjoner i det fjerne) gir et ekstra lag av oppslukking.

Narrativ og trofasthet til 40K-universet

Boltgun prøver ikke å fortelle deg en stor historie, men det respekterer totalt universet til Warhammer 40,000. Scenarier, fiender og visuelle detaljer er lastet med referanser til seriens lore: statuer av keiseren, symboler på Kaos, runer fra Mechanicus... Alt er der for de som ønsker å se og smake på det.

Karakteren vi kontrollerer, selv om han ikke snakker mye, representerer godt hva det betyr å være en Space Marine: blind lydighet, brutalitet uten medfølelse og total hengivenhet til Imperiet. Her er det ingen moralske dilemmaer, bare død til heretikere. Og innenfor universet det representerer, er det svært godt inkarnert.

Konklusjon: Retro, vill og full av hengivenhet til keiseren

Warhammer 40,000: Boltgun er en shooter som vet akkurat hva den vil være: et kjærlighetsbrev til den klassiske FPS, en gave til 40K-fans og en ren dose ukontrollert action. Den vil kanskje ikke revolusjonere sjangeren, eller ha variasjon eller dybde som andre moderne spill, men utførelsen er upåklagelig innenfor sine egne regler.

For de som vokste opp med DOOM og Heretic, eller for de som drømmer om å tømme boltermagasiner mens de skriker “Purge the heretic!”, dette er et spill som ikke skuffer. Boltgun er en eksplosjon av nostalgi, raseri og lidenskap for et univers som aldri går av moten.